Cybersikkerhet i energisektoren: Hvor sårbare er systemene?
Den 7. april 2025 fikk uvedkommende tilgang til et fjernstyringssystem ved Risevatnet i Bremanger. En ventil ved damanlegget ble åpnet, og vannføringen økte kraftig. Det tok omtrent fire timer før hendelsen ble oppdaget og stanset.
Angrepet førte ikke til et omfattende strømbrudd eller en katastrofal damulykke. Likevel ble det en påminnelse om hvor alvorlige konsekvensene av et digitalt innbrudd kan bli når programvaren har tilgang til fysiske installasjoner.
Et kontrollpanel som tidligere krevde fysisk tilstedeværelse, kan i dag være tilgjengelig gjennom en nettverksforbindelse. Denne muligheten gjør drift og vedlikehold enklere, men innebærer også at noen som aldri har vært i nærheten av anlegget, i verste fall kan påvirke hvordan det fungerer.
Hendelsen i Bremanger er omtalt i Nasjonal sikkerhetsmyndighets rapport Risiko 2026. Der peker NSM på at flere typer operasjonell teknologi blir eksponert mot internett eller koblet sammen med moderne informasjonssystemer. Det åpner for sårbarheter som tidligere var mindre tilgjengelige for eksterne aktører.
For energisektoren reiser dette et spørsmål som blir stadig vanskeligere å besvare: Hvordan kan kraftforsyningen digitaliseres uten at nye forbindelser, leverandører og styringssystemer skaper en uakseptabel sikkerhetsrisiko?
Hvorfor energisektoren er et spesielt attraktivt mål
Elektrisitet er en forutsetning for store deler av samfunnet. Telekommunikasjon, transport, helsevesen, vannforsyning og industri er avhengige av en stabil kraftforsyning. Langvarige strømbrudd kan derfor få konsekvenser langt utenfor området der den opprinnelige feilen oppstår.
Det gjør energiinfrastruktur interessant for flere typer trusselaktører.
Kriminelle kan forsøke å tjene penger gjennom løsepengevirus, datatyveri eller utpressing. Statlige aktører kan være interessert i etterretning, kartlegging av kritisk infrastruktur eller muligheten til å påvirke forsyningen under en fremtidig konflikt. Andre kan gjennomføre digitale angrep for å demonstrere evne, skape usikkerhet eller oppnå oppmerksomhet.
Det er samtidig stor forskjell på hva en angriper ønsker å oppnå, og hva vedkommende faktisk har mulighet til å gjøre.
Et angrep mot e-postsystemet til et nettselskap er ikke det samme som å overta kontrollen over en transformatorstasjon. Et kompromittert nettsted betyr heller ikke at angriperen har tilgang til driftskontrollsystemet.
For å vurdere hvor sårbar kraftforsyningen er, må man undersøke hvilke systemer som kan påvirkes, hvordan de henger sammen, og hvilke tekniske og organisatoriske barrierer som skiller dem.
Den norske energisektoren består dessuten av mange forskjellige virksomheter. Store kraftprodusenter og nettselskaper har andre ressurser enn mindre lokale aktører. Forskjellene gjelder både bemanning, teknisk kompetanse, systemarkitektur og muligheten til å følge opp eksterne leverandører.
Et godt sikkerhetsnivå kan derfor ikke beskrives gjennom én felles vurdering av hele bransjen.
To digitale verdener med forskjellige krav
Den viktigste tekniske forskjellen går mellom informasjonsteknologi, IT, og operasjonell teknologi, OT.
IT brukes blant annet til økonomi, kundebehandling, e-post, dokumentasjon og administrative tjenester. OT omfatter systemer som overvåker eller styrer fysiske prosesser, for eksempel brytere, generatorer og annet utstyr i kraftanlegg.
Et SCADA-system er en type industrielt overvåkings- og styringssystem som kan samle informasjon fra anlegg og gi operatører mulighet til å følge og påvirke driften. I kraftforsyningen inngår slike funksjoner i større driftskontrollsystemer.
Historisk har mange av disse miljøene vært relativt isolert fra vanlige kontornettverk. Moderne drift krever imidlertid stadig mer informasjonsutveksling.
Nettselskaper ønsker bedre oversikt over utstyrets tilstand. Driftspersonell skal kunne arbeide fra flere lokasjoner. Leverandører trenger tilgang til vedlikehold og feilsøking. Måledata sendes til analysesystemer, og nye programvareløsninger integreres med etablerte plattformer.
Hver forbindelse kan være nyttig. Samlet gjør de sikkerhetsarkitekturen mer komplisert.
Forskere ved SINTEF og NTNU undersøkte denne utfordringen i arbeidet Security Architecture for Distribution System Operators: A Norwegian Perspective, publisert gjennom forskningssenteret CINELDI i 2024.
Arbeidet tok utgangspunkt i den økende sammenkoblingen mellom IT og OT hos nettselskaper. Forskerne foreslo en sikkerhetsarkitektur som skulle gjøre det lettere å få oversikt over systemene og etablere riktige beskyttelsestiltak.
Forslaget understreker betydningen av å forstå hvordan digitale forbindelser påvirker hele driftsmiljøet, fremfor å vurdere hvert system isolert.
Hvorfor vanlige IT-tiltak ikke alltid passer
På en kontor-PC kan en sikkerhetsoppdatering ofte installeres uten store konsekvenser. Maskinen kan startes på nytt, og brukeren kan fortsette arbeidet etter noen minutter.
Et driftskontrollsystem kan ha helt andre begrensninger.
En omstart kan påvirke overvåkingen av et anlegg. Programvareoppdateringer kan kreve godkjenning fra leverandøren, og enkelte komponenter må fungere sammen med utstyr som har vært i drift i mange år.
Av den grunn kan ikke all OT sikres gjennom de samme rutinene som vanlige administrative IT-systemer.
Det betyr heller ikke at eldre kontrollsystemer bør få stå uten sikkerhetsoppdateringer på ubestemt tid. Virksomheten må vurdere risikoen ved kjente sårbarheter, undersøke hvilke oppdateringer som kan gjennomføres forsvarlig, og etablere kompenserende tiltak der direkte oppdatering ikke er mulig.
Segmentering, begrenset tilgang og kontroll med kommunikasjonen mellom systemer kan redusere risikoen, men slike barrierer må vedlikeholdes og testes.
Hva kan faktisk skje under et cyberangrep?
Konsekvensene av et digitalt angrep avhenger av hvilken del av infrastrukturen som rammes.
Et løsepengeangrep mot administrative systemer kan gjøre det vanskelig å håndtere kundeinformasjon, fakturering og ordinær saksbehandling. Hvis virksomheten samtidig mister tilgang til dokumentasjon og kommunikasjon, kan hendelsen også forsinke vedlikehold og feilretting.
Et angrep mot overvåkingssystemer kan gi et annet problem: Driftspersonellet mister oversikten.
Elektrisiteten kan fortsatt leveres, men operatørene får kanskje ikke pålitelige målinger eller alarmer. Dersom en fysisk feil oppstår samtidig, blir den vanskeligere å håndtere.
Det mest alvorlige scenariet oppstår når uvedkommende får mulighet til å påvirke selve styringen. Endringer i koblingsstillinger, innstillinger eller kontrollsignaler kan i verste fall føre til driftsforstyrrelser eller skade på utstyr.
Slike konsekvenser er imidlertid ikke automatiske. Kraftsystemet har vern, driftsrutiner, tekniske begrensninger og andre sikkerhetsmekanismer som kan forhindre at ett kompromittert system fører til større hendelser.
Det avgjørende er hvilke barrierer som finnes, om de fungerer uavhengig av hverandre, og hvordan virksomheten reagerer når noe uventet skjer.
En ødelagt markedsplattform betyr ikke nødvendigvis strømbrudd
Også kraftmarkedet er avhengig av digitale tjenester. Kraftbørser, handelsplattformer og systemer for kapasitetsberegning behandler informasjon som brukes til å planlegge produksjon og kraftutveksling.
Et vellykket cyberangrep mot en slik plattform kan skape økonomiske tap, forsinkelser eller problemer med markedshandelen. Men det betyr ikke nødvendigvis at den fysiske strømforsyningen stopper.
Reguleringsmyndigheten for energi i NVE lot DNV undersøke hvordan cyberangrep mot utvalgte kraftmarkedsplattformer kunne påvirke det norske og europeiske kraftsystemet.
Analysen, som ble omtalt av RME i mars 2024, viste at markedet har betydelig motstandskraft.
En årsak er at kraftmarkedet har flere nivåer. Problemer i døgnmarkedet kan i enkelte tilfeller korrigeres gjennom intradagmarkedet. Senere finnes egne mekanismer for balansering av kraftsystemet.
Store samfunnsmessige konsekvenser forutsetter ifølge analysen at flere uheldige forhold opptrer samtidig, eller at en angriper klarer å påvirke systemet på en omfattende måte.
Dette er et viktig motstykke til forestillingen om at ethvert digitalt innbrudd i energisektoren automatisk setter strømforsyningen i fare.
Samtidig påviste analysen svakheter som kunne utnyttes, og pekte på behovet for videre arbeid med sikkerheten. Digitale markedsplattformer endres raskt, og robustheten må vurderes på nytt når nye løsninger tas i bruk.
Den eksterne leverandøren kan være den svakeste forbindelsen
Et moderne kraftselskap er avhengig av langt flere aktører enn sine egne ansatte.
Utstyr og programvare leveres av spesialiserte selskaper. Kommunikasjonstjenester kjøpes eksternt. Leverandører utfører vedlikehold, overvåking og teknisk støtte, ofte fra andre geografiske lokasjoner.
For mindre nettselskaper kan slike tjenester være helt nødvendige. Det er verken økonomisk eller praktisk mulig å bygge opp intern ekspertise på alle teknologier.
Samtidig kan en svakhet hos leverandøren få konsekvenser for flere kunder.
En kompromittert supportkonto kan gi uvedkommende tilgang til systemer som normalt bare skal være tilgjengelige for autorisert personell. En sikkerhetsfeil i programvare kan finnes hos mange virksomheter samtidig. Et angrep mot leverandørens egne tjenester kan gjøre kritisk støtte utilgjengelig akkurat når den trengs.
Dette gjør leverandørsikkerhet til mer enn en kontraktsmessig formalitet.
NVE har tidligere påpekt at flere digitale hendelser i kraftbransjen kunne knyttes til forhold hos leverandører. I samarbeid med SINTEF Digital ble det derfor utarbeidet anbefalinger om sikkerhetskrav ved anskaffelser av IT- og OT-systemer.
På NVEs side om krav til IKT-sikkerhet for leverandører understrekes det at kraftselskapene selv har ansvar for å stille relevante krav til leverandører og underleverandører.
Dette ansvaret opphører ikke fordi en tjeneste er satt ut.
En god leverandøravtale bør derfor gi virksomheten tilstrekkelig oversikt over hvem som har tilgang, hvordan sikkerhetshendelser skal varsles, og hvordan nødvendig støtte kan gis dersom den ordinære løsningen blir utilgjengelig.
Like viktig er spørsmålet om hva som skjer når samarbeidet avsluttes. Tilganger må fjernes, data må håndteres forsvarlig, og virksomheten må beholde kontroll over systemene sine.
Fjernaksess gjør vedlikehold enklere og sikkerheten mer krevende
Fjernstyring og ekstern tilgang har stor praktisk verdi i norsk kraftforsyning. Anlegg kan ligge langt fra nærmeste by, og det kan være både tidkrevende og kostbart å sende personell til en installasjon for hver mindre feil.
En leverandør kan ofte undersøke programvareproblemer raskere gjennom en sikker forbindelse enn ved fysisk oppmøte.
Problemet oppstår når slik tilgang blir stående åpen uten tilstrekkelig kontroll.
En fjernforbindelse som var nødvendig under installasjonen, kan senere bli glemt. En konto som brukes av flere personer, gjør det vanskelig å vite hvem som har utført bestemte handlinger. Dersom en ekstern tjeneste har flere rettigheter enn nødvendig, kan konsekvensene av et innbrudd bli større.
For å redusere denne risikoen bør virksomheten ha en tydelig oversikt over hvilke fjernforbindelser som eksisterer, hvem som er ansvarlig for dem, og hvilke systemer de gir tilgang til.
Flerfaktorautentisering, individuelle brukerkontoer og begrensede tilgangsrettigheter er viktige tiltak. Tilgang som bare trengs i bestemte situasjoner, bør ikke nødvendigvis være permanent aktiv.
Kommunikasjon mellom administrative systemer og driftskontrollmiljøer må dessuten reguleres slik at et innbrudd i én del av nettverket ikke uten videre åpner veien til andre deler.
For kritiske styringsfunksjoner er det særlig viktig å undersøke om forbindelsene kan overvåkes, loggføres og stenges uten at nødvendig drift går tapt.
Sikker fjernaksess handler derfor ikke bare om hvilken teknologi som brukes for å opprette forbindelsen. Like viktig er hvordan tilgangen administreres gjennom hele levetiden.
Hva avslørte NVEs undersøkelser om sikkerhetsarbeidet?
Den norske kraftbransjen er underlagt særskilte krav til sikkerhet og beredskap. Likevel har myndighetenes undersøkelser vist at det finnes betydelige forskjeller i hvordan virksomhetene arbeider med digital sikkerhet.
I desember 2021 offentliggjorde NVE resultater fra en kartlegging av IKT-sikkerhetstilstanden i kraftforsyningen.
Undersøkelsen viste at mange virksomheter ikke hadde gjennomført alle tiltakene som var forventet etter kravene om sikring av digitale systemer i kraftberedskapsforskriften.
Et annet funn var at åtte prosent av virksomhetene oppga å ha opplevd kjente IKT-sikkerhetshendelser i administrative systemer med konsekvenser for driften.
Tallet beskriver svarene i den aktuelle undersøkelsen. Det er ikke et mål på dagens totale angrepsfrekvens, og det sier heller ikke hvor mange skjulte angrep som kan ha funnet sted.
Det mest interessante funnet var kanskje at en del virksomheter manglet fullstendig oversikt over egne systemer og utstyr.
Uten en oppdatert oversikt blir det vanskelig å vurdere hvilke sårbarheter som finnes, hvilke systemer som må prioriteres, og hvordan et angrep kan påvirke virksomheten.
NVE presenterte funnene i artikkelen Kraftforsyningen må styrke arbeidet med IKT-sikkerhet.
Senere undersøkelser har også vist at risikovurderinger kan være krevende for virksomhetene. Det gjelder blant annet forståelsen av regelverket og hvordan metodene bør tilpasses forskjellige typer IT- og OT-systemer.
En risikovurdering må være konkret nok til å gi grunnlag for faktiske beslutninger. Hvis alle mulige hendelser beskrives på samme overordnede nivå, blir det vanskelig å vite hvilke tiltak som bør komme først.
Små nettselskaper møter andre utfordringer enn de største
Norge har en kraftforsyning med virksomheter av svært ulik størrelse. Noen har omfattende IT-avdelinger, dedikerte sikkerhetsmiljøer og egne spesialister på industrielle kontrollsystemer.
Andre har få ansatte og kjøper store deler av den tekniske kompetansen fra eksterne leverandører.
Sikkerhetskravene må ivareta konsekvensene av en hendelse, men metodene må samtidig være gjennomførbare for virksomhetene som skal bruke dem.
Et mindre nettselskap trenger ikke nødvendigvis å bygge sitt eget sikkerhetssenter. Det kan være mer hensiktsmessig å kjøpe overvåking, hendelseshåndtering eller spesialisert bistand fra et kompetent miljø.
Likevel må virksomheten selv forstå hvilke risikoer den står overfor.
Den må vite hvilke funksjoner som er kritiske, hvilke systemer som understøtter dem, og hvilke leverandører den er avhengig av. Den trenger også personell som kan ta beslutninger dersom en hendelse oppstår utenfor ordinær arbeidstid.
En ekstern tjeneste er lite verdt dersom det er uklart hvem som skal motta varselet, hvem som har myndighet til å stenge en forbindelse, eller hvordan driften skal opprettholdes mens situasjonen undersøkes.
Her ligger en viktig del av sikkerhetsarbeidet som ikke kan løses gjennom innkjøp av mer avansert teknologi.
Regelverket stiller krav, men ingen forskrift kan stoppe et angrep alene
Kraftforsyningen er omfattet av et særskilt beredskapsregelverk. Kraftberedskapsforskriften stiller blant annet krav til sikkerhet, risikovurderinger og beskyttelse av digitale systemer.
Reglene skal bidra til at virksomhetene forebygger uønskede hendelser og kan opprettholde eller gjenopprette forsyningen i ekstraordinære situasjoner.
Fra 1. oktober 2025 trådte også digitalsikkerhetsforskriften i kraft. For kraftbransjen innebar den blant annet nye krav knyttet til innmelding av virksomhetsopplysninger og varsling av digitale hendelser.
NVE har forklart at store deler av bransjen allerede var underlagt sikkerhetskrav som på mange områder lignet kravene i det nye regelverket.
Et viktig tillegg er at aktuelle virksomheter også skal varsle og rapportere digitale hendelser til NSM. NVE beskriver kravene og rapporteringsplikten i sin gjennomgang av digitalsikkerhetsforskriften for kraftbransjen.
Regelverket er en nødvendig ramme, men faktisk sikkerhet avhenger av hvordan kravene gjennomføres.
En oppdatert risikovurdering har liten verdi dersom den ikke fører til konkrete endringer. En beredskapsplan hjelper begrenset dersom personellet aldri har øvd på å bruke den.
Derfor må internkontroll omfatte både dokumentasjon, tekniske tester og jevnlig vurdering av hvordan virksomheten håndterer endringer.
Dette gjelder ikke minst når nye leverandører, systemer og digitale tjenester tas i bruk.
Sikkerhet må bygges i flere lag
Ingen enkeltmekanisme kan beskytte et komplekst kraftsystem mot alle typer digitale angrep.
Et sikkerhetsopplegg bør derfor sørge for at svikt i én barriere ikke automatisk fører til at angriperen får tilgang til alt.
De viktigste tiltakene kan organiseres etter hvilken oppgave de skal løse:
- Kartlegging: Skaffe oversikt over kritiske systemer, programvare, utstyr, dataforbindelser og leverandøravhengigheter.
- Tilgangskontroll: Begrense hvem som kan bruke systemene, og hvilke handlinger de har rett til å utføre.
- Segmentering: Skille systemer med ulike funksjoner og sikkerhetsbehov, særlig administrative IT-miljøer og industrielle OT-miljøer.
- Vedlikehold: Håndtere sårbarheter, programvareoppdateringer og endringer på en kontrollert måte.
- Overvåking: Oppdage uvanlig aktivitet og ha rutiner for å undersøke mulige sikkerhetshendelser.
- Gjenoppretting: Sikre nødvendig dokumentasjon, testede sikkerhetskopier, reserveprosedyrer og evnen til å fortsette kritiske funksjoner.
Dette er ikke en engangsoppgave. Nye komponenter installeres, gamle systemer oppdateres, og leverandører endrer måten tjenestene sine fungerer på.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet har samlet sentrale anbefalinger i sine grunnprinsipper for IKT-sikkerhet.
Prinsippene bygger på at virksomheten først må forstå hva den skal beskytte, deretter etablere og opprettholde sikkerhetstiltak, oppdage uønskede hendelser og kunne håndtere konsekvensene.
For energisektoren må disse prinsippene brukes med forståelse for at mange digitale systemer påvirker fysisk infrastruktur.
Et strømnett må kunne fungere også når informasjonen svikter
Et angrep trenger ikke å føre til tap av kontroll for å skape alvorlige problemer. Det kan være tilstrekkelig at driftspersonellet mister tilliten til informasjonen systemene viser.
Hvis måleverdier eller alarmer virker upålitelige, må operatørene vurdere hvilke opplysninger som fortsatt kan brukes. I noen situasjoner kan det være nødvendig å begrense fjernstyring og kontrollere anleggene på andre måter.
Dette krever forberedelser.
Virksomheten bør vite hvilke funksjoner som må opprettholdes dersom administrative systemer blir utilgjengelige. Det må være mulig å nå nødvendig personell, finne teknisk dokumentasjon og samarbeide med andre aktører selv om de vanlige digitale kanalene ikke fungerer.
Sikkerhetskopiering er en del av dette, men det er ikke nok å lagre kopier av dataene. De må være beskyttet, tilgjengelige ved behov og testet slik at virksomheten vet om gjenoppretting faktisk fungerer.
For driftskontrollsystemer kan det i tillegg være nødvendig å ha kontroll over konfigurasjoner, leverandørspesifikke programvareversjoner og tekniske innstillinger som må gjenopprettes i riktig rekkefølge.
En virksomhet kan ha gode sikkerhetskopier og likevel bruke lang tid på å få et komplekst system tilbake i drift.
Øvelsen avslører det dokumentasjonen ikke viser
En beredskapsplan kan være gjennomarbeidet uten at alle involverte har den samme forståelsen av hva som skal skje.
Ved en øvelse kan virksomheten undersøke om varsler når frem, om ansvarlige personer er tilgjengelige, og om nødvendige beslutninger kan tas raskt nok.
Et realistisk scenario kan være at en ekstern leverandør oppdager mistenkelig aktivitet i et system som brukes til vedlikehold av kritisk utstyr.
Virksomheten må da vurdere om forbindelsen skal stenges, hvilke systemer som kan være berørt, og hvordan sikker drift kan fortsette mens hendelsen undersøkes.
Øvelsen kan vise at tekniske tiltak fungerer godt, men at kontaktinformasjonen til leverandøren er utdatert. Eller at sikkerhetsavdelingen og driftspersonellet har forskjellige oppfatninger av hvem som kan godkjenne en midlertidig stans.
Slike svakheter kan være vanskelige å oppdage gjennom ordinær dokumentkontroll.
God beredskap krever derfor både tekniske sikkerhetsmekanismer og mennesker som har øvd på å samarbeide under press.
Hva endrer seg når driftskontrollen flyttes til skyen?
Skytjenester brukes allerede til mange oppgaver i energibransjen, blant annet lagring, analyse og administrative tjenester.
For operasjonelle systemer er vurderingene mer krevende.
En sentral plattform kan gjøre det enklere å samle data fra mange anlegg og gi tilgang til spesialisert kompetanse. Samtidig oppstår nye avhengigheter til leverandører, kommunikasjonsforbindelser og ekstern infrastruktur.
Et driftskritisk system må fungere også under vanskelige forhold. Virksomheten må derfor undersøke hva som skjer dersom forbindelsen til skytjenesten brytes, leverandøren rammes av et angrep, eller tjenesten blir utilgjengelig av andre årsaker.
En annen utfordring er kontroll over informasjonen. Data om kritiske anlegg, deres tekniske oppbygning og driftsmønstre kan være sensitive selv når de ikke inneholder personopplysninger.
Virksomheten må ha oversikt over hvor dataene behandles, hvem som har tilgang, og hvilke juridiske og tekniske begrensninger som gjelder.
En skytjeneste er ikke automatisk mindre sikker enn lokal drift. Store leverandører kan ha omfattende ressurser til sikkerhetsarbeid. Men muligheten til å beskytte egne systemer må vurderes sammen med konsekvensene av økt avhengighet og redusert direkte kontroll.
For enkelte oppgaver kan lokale løsninger være nødvendige, mens andre tjenester kan håndteres eksternt. Valget bør bygge på konkrete risikovurderinger og krav til tilgjengelighet, fremfor en generell oppfatning om at den ene modellen alltid er tryggest.
Trusselbildet endrer seg raskere enn kraftanleggene
En transformator kan være i drift i flere tiår. Digitale angrepsmetoder, programvare og kommunikasjonsteknologi endres langt raskere.
Det skaper en krevende situasjon for virksomheter som må forvalte eldre utstyr samtidig som nye digitale tjenester innføres.
Et system som var tilstrekkelig beskyttet da det ble installert, kan få en annen risikoprofil etter at nye nettverksforbindelser etableres. En leverandør kan endre sin tjenestemodell, og en programvarekomponent kan få en kjent sårbarhet som krever rask oppfølging.
I oktober 2026 hevet NSM det nasjonale cyberrisikonivået til høyt. Myndigheten pekte blant annet på behovet for bedre oversikt over utstyr og programvare, sterkere kontroll med leverandørkjeder og testing av om sikkerhetstiltakene fungerer.
For energisektoren betyr dette at sikkerhetsarbeidet må følge utviklingen kontinuerlig. Tidligere gjennomførte tiltak gir ingen garanti for at dagens risiko er tilstrekkelig håndtert.
Samtidig er det viktig å unngå en diskusjon der hvert nytt angrep fremstilles som bevis for at hele kraftsystemet står foran et sammenbrudd.
Norsk kraftforsyning har tekniske sikkerhetsmekanismer, beredskapsorganisering og erfaring med å håndtere krevende driftssituasjoner. Robustheten må videreutvikles, men den bør vurderes ut fra dokumenterte svakheter og realistiske hendelsesforløp.
Det gjør arbeidet mer krevende enn å reagere på dramatiske overskrifter. Virksomhetene må prioritere de problemene som faktisk kan få størst betydning for forsyningssikkerheten.
Den største sårbarheten kan ligge mellom ansvarsområdene
Når et digitalt angrep rammer energiinfrastruktur, vil flere fagmiljøer ofte måtte samarbeide. IT-personell undersøker tekniske spor. Driftspersonell vurderer konsekvensene for anleggene. Ledelsen tar beslutninger om tiltak, varsling og videre drift.
Hvis ansvaret er uklart, kan det oppstå forsinkelser selv om de tekniske verktøyene fungerer.
En leverandør kan anta at nettselskapet overvåker en bestemt forbindelse, mens nettselskapet forventer at leverandøren gjør det. En sikkerhetsavdeling kan ønske å isolere et system som driftsmiljøet er avhengig av. Beslutninger som virker riktige fra ett perspektiv, kan skape problemer fra et annet.
Derfor må cybersikkerhet integreres i den ordinære styringen av virksomheten. Risikoen kan ikke overlates til IT-avdelingen alene, og driftsmiljøet kan heller ikke håndtere den uten spesialisert sikkerhetskompetanse.
God sikkerhet forutsetter at fagmiljøene forstår hverandres begrensninger og har avklart hvordan konflikter mellom tilgjengelighet, kontroll og beskyttelse skal håndteres.
Hendelsen i Bremanger viste at digitale forbindelser kan gi uvedkommende mulighet til å påvirke fysiske prosesser. Undersøkelsene fra NVE og forskningen ved SINTEF viser samtidig at sårbarhetene ofte finnes i kombinasjonen av teknologi, organisering og leverandøravhengigheter.
Et kraftsystem blir ikke trygt bare fordi nettverkene er segmentert, programvaren er oppdatert eller alle ansatte har gjennomført sikkerhetsopplæring. Tiltakene må fungere sammen, og virksomheten må være forberedt på at noen av dem en dag vil svikte.
Den langsiktige utfordringen er derfor å utvikle en energisektor som både kan utnytte digitaliseringens fordeler og opprettholde kritiske funksjoner når digitale tjenester ikke lenger er til å stole på.
Hvor sårbare systemene er, avgjøres til slutt ikke bare av hva en angriper kan få tilgang til, men også av hvor langt konsekvensene kan spre seg – og hvor godt kraftforsyningen er forberedt på å stanse dem.
